Gamle nebybrua?

Den er ikke mer.

Jeg står i trolske
månelys, og ser,
hvor tomt det gaper
der den engang slo
sin bue over Glåma,
der den engang sto,
som bindeledd
imellom oss og fler.

En del av bygda vår
ble revet bort,
blir et minne kun
på gamle kort.

Et minne om en
rolig, svunnen tid,
da bygdefolket
hadde bedre tid.
Men likevel
fikk mye mer gjort?

Den har sett viltre
ungers kåte lek,
sett ungdom vokse
frem i manndom sprek.
Sett slekter gråne
hen i alderdom.
Sett ham i sorg gå
hjem
hver gang hun ikke kom.
Hørt henne gråte
over han som svek.

Glåma kunne nok gå
vill og vårflomkåt.
Men jeg har også
hørt en annen låt.
Da minnes hun den tid
da du var til,
og strøk din sten
så linn og nattestill,
og gjemte dine minner
i sin gråt.

   Ole O. Mortensen

 

—————————————————————————————————————–

 

Songen om Neby bru – Arne Dag Østigaard

Melodi ”Flaumen går…”

 

Erlend Sundet stolte vi på!

Frakta folk og felag.

I  bygd oppå gard, var sundmannen litt av en kar.

I flommen lurte han med list og lempe,

Glåma og Tunna  han alltid temte.

Flommen går, på Neby blir vår.

Og brua er det som rår!

 

Neby bru! Og skulle du tru!

Bygge oppatt brua!

No er det tid. Til verket vi skrid, frå sogas mørketid.

Sjå, som det brånte is oppå jorda.

Folk og fe søkte sommersola.

Flommen går, på Neby er vår.

Og brua er det som rår!

 

Lett og lur, i sus og i dur. Folk fann beste veien.

Føre var, rask og så snar, i gamle fotefar.

Folk vart så lei tå å svøm og vasse.

Glåma ville de tvinge og trasse.

Flommen går, på Neby er vår.

Og brua er det som rår.

 

Snøgg ei lei, fann letteste vei.

Neby vart det sjølsagt.

Frå Vika i sør, til Nidar i nord, det beste leia var.

Klokeste kona på Neby sa det:

Bygge bru over gamle vadet.

Flommen går, på Neby er vår.

Og brua er det som rår.

 

Bru vart rest, for klokker og prest.

Ja, hele folket verdig.

Vandre over, kjøre så fort, så snøgt og sikkert gjort.

Flotte bruer så bygd etter andre.

Prosten Wessel skal ingen klandre.

Flommen går, på Neby er vår.

Og brua er det som rår.

 

Med fynd og klem, prosten raskt frem.

Åt Tylldala med hesten.

Søla skvatt, og prosten han datt, i møkka han satt fast.

Men brua ho levde i slekters gangen.

Neby bru hadde første rangen.

Flommen går, på Neby er vår.

Og brua er det som rår!

 

Men høvløst det vart, bare brukara att.

I rivingsrus og uvett.

Tomt og trist, på Neby til sist, vart det no så visst,

Bare brukara stod att og gapte.

Og evig eies vel kun det tapte?

Flommen går, på Neby er vår.

Og brua er det som rår!

 

Tynsets skatt skal rese seg att.

Vettuge folk tar da fatt!

Kom bru da snart, så breddfull i fart, ja, så soleklart.

Sammen står vi om Nebybrua.

Be med deg grannen din hem i stua!

Flommen går, på Neby er vår.

Ja, brua da – den er vår!

 

Konsulent; superfilolog – Ola Sagbakken!